Med tanke på den traderende virksomheten komposisjon har vært, kan man se på den avantgardistiske påvirkning fra omtrent 100 år tilbake som et relativistisk populærkulturelt element, som gjennom sin innsnikende tyngde har endret 'komponering' fra det å være en produktiv handling til å bli en eksperimenterende gest (være seg kommentering på kulturelt, psykologisk eller politisk plan, instrumentering av musikken som sådan, eller rett og slett en stadig påbegynnende søken etter nye verktøy, metoder eller tilnærminger til musikk; et slags dialektisk, nærmest filosofisk forhold til handlingen "musikk"( som ofte urettmessig plasseres som del av den faktiske musikken/de eksisterende tradisjoner, begrunnet med det gamle enkle utsagnet om historiens oppbygning gjennom kontinuitet og brudd ).).
Når skapere stadig søker etter nye uttrykk og nye bestanddeler å benytte seg av, kan det virke som om denne søken er selve virksomheten, noe som blant komponister ofte gestaltes i den unødvendig nødvendige programteksten, seminarene, workshops, bruksanvisningsmisjonering og andre språklige legitimeringer. Personlig føles det mer relevant, kanskje naturlig (enn hvor vanskelig dette er i praksis; presset fra den instituerte skaper er sterkt), å på egenhånd søke og gjennom annen hånd formidle. Dette synes trolig innlysende, og kanskje selvmotsigende. Men det å kun presentere prosesser, ideer, henfalle til betrakterens fantasi er ikke bare oppgivelse av egne prosesser, ideer og fantasi, det er mangel på menneskelig innsikt. De gamle retorikernes syn på språk var at all kommunikasjon er manipulasjon; åpner du munnen, påvirkes mottageren. I så fall, hvordan kan overgivning av seg selv være ledende, givinde, kunne formidle noe, om ikke du selv forstår den menneskelige konsekvens av det du har skapt? Jeg blir vel anklaget for å være politisk brun av dette, i så fall en morsom feilaktighet som svarer seg selv.
Forstår du det du formidler, eller rettere: forstår du verktøyene/instrumentene gjennom hvilke du formidler noe? Trolig ikke, jeg forstår ikke verktøyene. Men jeg streber stadig etter å kunne styrke fornemmelsen av hvilken menneskelig reaksjon som vil være konsekvensen av det jeg formidler; å skape er å sette noe i mellom mennesker. Å styrke denne fornemmelsen skjer underveis, det stadige "underveis", det er noe fysisk, noe alt menneskelig funderes på.

Hvorfor skrive dette? Er det forskjell på noe spektakulært og noe kjedelig? noe gripende og frastøtende? Ikke nødvendigvis. Men jeg må ha en fornemmelse, eller noe som gjør meg sikrere på hva det er jeg setter opp i mellom meg, og de andre; jeg kan ikke sette et foster på et bord i den tro at det skal vokse opp fordi det er kvinner til stede.