Trenger jeg utdype? Om du var begge steder (trolig ikke, jeg så deg ikke), trenger du ikke lese videre. Pendrys ikke-skillelse mellom hva og hvordan, og den stakkarslige vestlige kunstmusikkens intellektualisering og legitimering (representert gjennom komponisten Wolff og pianisten Mats Persson) av det selvfølgelige og menneskelige, står for meg som spørsmål og svar samlet i et syntetisk moment ; hensikt satt mot synlighet, prosess satt mot prudukt.
Det finnes et svar på hvilke av nevnte personers som lykkes i sitt arbeide og sine bestrebelser; svaret kan kjennes på kroppen, det merkes. Derfor skal det heller ikke skrives mer om her.

Jeg rister på hodet, hodet rister av seg selv.